Tone og Svein har kjent hverandre siden de gikk i barneskolen. Nå har de vært gift i 20 år. Svein Brovoll er like glad som Tone over at nyrekreften lot seg operere og at det ikke er tegn til spredning.

Noen ganger blir rollen som pårørende så stor at den pårørende selv må ha hjelp. Slik gikk det for Svein Brovoll (45). Store, sterke, sindige Svein måtte kaste inn håndkleet da Tone kom hjem etter operasjonen.

 

Da Tone fikk diagnosen nyrekreft, rammet sykdommen hele familien. Hun tok selv ansvaret for å informere venner og kjente om den alvorlige diagnosen. Svein fikk den beskyttende rollen. Ved siden av trøsterollen og papparollen skulle han passe jobben sin.

- I flere uker gikk det greit. Vi har alltid vært flinke til å snakke sammen, og i denne vanskelige tiden snakket vi mer enn noen gang. Samtidig forsøkte vi å leve så normalt som mulig for ikke å gjøre ungene våre mer engstelige enn nødvendig, forteller Sveien som til daglig jobber som salgssjef i et Oslofirma.

 

Måtte sykemeldes

- Hva skjedde?

- Da Tone var operert og kom hjem fra sykehuset, følte jeg meg helt på bunn. Alle kreftene mine var borte. Samtidig forsto jeg ikke helt hva som skjedde med meg. Forsto ikke hvorfor jeg ikke taklet hverdagen. Men heldigvis møtte jeg en lege som forsto meg fullt ut. Tone og jeg har samme lege, og jeg trengte ikke å si så mye. Dermed ble det fem uker hjemme sammen med Tone og barna våre.

- For meg var det veldig godt å ha Svein hjemme, og jeg tror nok det medvirket til at jeg kom meg ganske fort. Vi kunne sitte lenge ved frokostbordet, gå turer og på den måten hente oss inn, sier Tone.

 

Engstelige barn

- Hva med barna?

- Vi var åpne om Tones sykdom fra første stund, men det er ikke alltid like lett å tolke et barn. Vi tolket nok sønnen vår feil. Han ble innsluttet og opprørsk. Det var hans måte å avreagere på. Han var 15 da Tone fikk diagnosen, og forsto nok mer enn vi ante. Han var rett og slett kjemperedd. Ingrid derimot krøp opp i mammas fang og lot tårene strømme. Begge trodde nok at mamma skulle dø, sier Svein.

- Hva med deg?

- Ingen av oss hadde kjennskap til nyrekreft før Tone ble syk. Ut fra det vi leste og den informasjonen vi fikk, forsto vi begge alvoret og jeg innrømmer at jeg sov dårlig denne tiden.

- Og hvordan har du det i dag?

- Tone var heldig. Sykdommen hennes ble oppdaget på et tidlig tidspunkt, det var ingen spredning og hun trengte ikke medisiner i ettertid. Nå har hun vært til tre kontroller, og så langt er alt bra. Vi har begynt å puste igjen. Ingen er gladere enn meg!

Tekst og foto: Randi Johnsen

ID-kode: 6228/08.2010