Det var kjempetøft å få diagnosen nyrekreft, men nå er det snart to år siden jeg ble operert og jeg tillater meg å være optimistisk, sier Tone Jørstad

Tone Jørstad (43) var aldri i målgruppen. Hun er høy, slank og aktiv. Lever sunt og har aldri vært storrøyker. Da hun ble akutt syk like før jul i 2008, trodde legen at det var nyresten. Nærmere undersøkelser avslørte en svulst i høyre nyre.

 

- Jeg var i kantinen for å spise lunch. Plutselig fikk jeg sterke smerter i ryggen. Det gjorde så vondt at jeg måtte legge meg ned på gulvet. De som var rundt meg, mente det var nyresten og fikk meg til legevakten. Der fikk jeg en sprøyte og ble liggende et par timer. Da følte jeg meg bedre og gikk tilbake på jobb, forteller Tone. Hun er typograf i Aftenposten, en jobb hun elsker og har hatt i 20 år.

Før hun dro fra legevakten ble hun bedt om å ta kontakt med sykehuset for nærmere utredning. Siden familien er bosatt på Ski, ringte hun lokalsykehuset hvor hun fikk time for å ta røntgen av nyrene.

 

Nyresvulst

- Da bildene var tatt, fikk jeg beskjed om å komme tilbake neste dag for å ta noen flere bilder. Likevel falt det meg ikke inn at det kunne være noe alvorlig. Men da jeg to dager senere våknet med sterke magesmerter, ringte jeg fastlegen og fikk en hastetime. Han tok en rekke blodprøver og målte også blodtrykket. Mens jeg lå på benken, ringte han sykehuset. Litt senere kom han inn til meg og fortalte at de hadde funnet en svulst i høyre nyre.

Legens ord ringer fortsatt i ørene til Tone. Hun fikk nærmest sjokk. Følte at verden raste sammen. Det var seks dager igjen til jul. Hjemme ventet Svein og de to barna deres. Selv hadde hun bare en tanke i hodet der og da. ”Nå kommer jeg til å dø av kreft!”

- Men slik gikk det heldigvis ikke. Siden kreften ble oppdaget på et tidlig stadium og det heller ikke var spredning, kan jeg defineres som frisk. Riktignok må jeg gå jevnlig til kontroll i fem år, men så langt har alt vært bra.

 

Skjør i sjelen

Tone smiler bredt. Kan endelig senke skuldrene. Usikkerheten og de vonde tankene er ikke lenger så fremtredende. Likevel er hun forandret. Viser mer følelser og gråter oftere enn før.

- Jeg gråter både når jeg er glad og når jeg er lei meg. Er nok blitt litt skjør i sjelen, sier hun og ser på mannen sin som nikker bekreftende. Tone og Svein har vært gift i 20 år. De har kjent hverandre siden barneskolen og ble kjærester da Tone var 16. De har alltid hatt et nært og godt forhold, men sykdommen har likevel knyttet dem enda tettere sammen.

 

Lange uker

- Svein var den første jeg ringte til da legen fortalte om svulsten. Foreldrene mine ble også raskt informert, sier Tone. Det tok syv uker fra hun fikk den vonde beskjeden til hun ble operert. Syv lange og tunge uker for hele familien.

- Ingen visste hva utfallet ville bli. Syv uker virket som syv år. Vi hadde begge håpet at inngrepet kunne vært gjort mye raskere. Vi var sinte på systemet, men det var ikke så mye vi kunne gjøre, sier de to. Til tross for egen frykt og frustrasjon forsøkte begge å leve så normalt som mulig. Dette av hensyn til de to barna som da var 15 og 10 år gamle.

 

Beskytterrollen

- Jeg tok på meg beskytterrollen, sier Svein. Han kjørte ungene til trening som vanlig, trøstet Tone og snakket med familie og venner. Svarte på de samme spørsmålene gang etter gang. I tillegg hadde han en jobb å passe.

- Jeg sov dårlig, men ellers gikk det greit frem til Tone ble operert. Da måtte jeg kaste inn handkleet og ble sykemeldt i fem uker. Heldigvis møtte jeg stor forståelse hos fastlegen min, sier Svein som har tenkt mye på det å være pårørende:

- Kreft er en fellesgreie som angår hele familien. Det er viktig å stå sammen. I tillegg ønsket jeg å finne ut av Tones sykdom. Jeg leste om nyrekreft på nettet og fant til og med en video av en kikkhullsoperasjon. Det var informativt.

- Er dette et noe du vil råde andre til å gjøre?

- Jeg kan bare svare for meg selv. Men hvis du er selektiv og velger en seriøs nettside, vil du kunne finne både god og riktig informasjon, sier Svein.

Tone derimot har ikke benyttet internett like mye som Svein:

- Det ble jeg frarådet av legen min. Jeg skulle ikke tenke så mye på prognosene. Derimot har jeg forsøkt å tenke positivt. ”Dette skal gå bra”. Da jeg fikk vite at svulsten lå innkapslet i nyren og at det ikke var tegn til spredning, våget jeg å tenke fremover. Like fullt har jeg vært nervøs og redd når jeg har vært på kontroll. Men etter tre ganger med positivt utfall, går det heldigvis bedre. Jeg tenker ikke lenger ordet kreft hver dag, sier Tone som faktisk var tilbake i full jobb etter seks måneder.

Tekst og foto: Randi Johnsen

ID-kode: 6228/08.2010