I dagens samfunn er svært mange pensjonister friske og oppegående. De kler seg ungdommelig, går på kurs og reiser på ferie. Besteforeldregenerasjonen er ressurspersoner som order opp i det meste. Men hva tenker barn og barnebarn når foreldre og besteforeldre rammes av sykdom?

Gerd og Bjørn Bakken har tre barn og syv barnebarn. Det har alltid vært et godt samhold i familien, selv om barna er ganske forskjellige. Da de fikk høre om morens sykdom, reagerte de også på forskjellige måter.

- Nyheten om at mamma hadde fått nyrekreft, kom som et sjokk, sier Øyvind Bakken (50). Han er ekteparets eldste sønn.

Øyvind forteller om en sterk mor som aldri har vært alvorlig syk. En mor som har ordnet det meste og “styrt i heimen”. Hun var hjemme mens barn var små, og fikk senere jobb som bibliotekmedhjelper på Deichmanske Bibliotek.

- Mamma har alltid vært et muntrasjonsråd, og selv nå prøver hun å dekke over sykdommen. Hun vil ikke vise at hun er svak, og vil ikke at vi skal se hvor dårlig hun er enkelte dager. Det er et problem for oss som står henne nær. Da tenker jeg også på barnebarna som gjerne vil være der og trøste henne. Som pårørende føler du deg ofte hjelpeløs, sier Øyvind.

 

Ubesvarte spørsmål

Ekteparet Bakkens datter, Marianne Gjestrum Bakken (47), var lenge uvitende om morens alvorlige sykdom.

- Jeg ble lei meg, men også veldig forskrekket da mamma skulle opereres for nyrekreft. Hun hadde vært dårlig lenge, men hadde ikke sagt noe om hva det var. Det er tydelig at foreldrene våre prøvde å skjerme oss ved ikke å si noe.

- Hva tenker du om det i dag?

- Jeg tror at moren min kanskje ikke innså alvoret. Hun har alltid vært frisk og rask. Selv har jeg en mann som har levd med kreft i nærmere 12 år, og derfor vet jeg at mange får god hjelp selv om prognosen er dårlig i utgangspunktet.
Mariannes barn som i dag er 21, 18 og 14 år, er preget av mormors sykdom, men også de prøver å tenke positivt.

- Her hjemme snakker vi ikke så mye om selve sykdommen, men vi ringer og drar jevnlig på besøk. Jeg vet at barna mine har tanker og spørsmål. Selv skulle jeg gjerne hatt mer kunnskap om hvordan man snakker med barn om sykdom og død. Hvor mye skal jeg si og hvilke ord skal jeg bruke? Er det viktig å snakke om dette? Hvor skal jeg hente informasjon? undres Marianne. Hun vet at det er en sorggruppe på Radiumhospitalet, har vært i kontakt med BUP og skolens helsesøstre, men veien videre må hun kanskje finne selv.

 

Ligner moren

Med sine 42 år er Kjetil Bakken den yngste i søskenflokken. Han er også den som ligner mest på moren:

- Ja, jeg ligner på mutter'n og forstår hvorfor hun reagerer som hun gjør. Sykdom har nærmest vært et ikke-tema i familien vår. Jeg ble derfor ikke overrasket over at det tok sin tid før vi fikk vite at mutter'n hadde kreft. Fortsatt prøver hun å prate det bort. Det er nok henne i et nøtteskall.

Kjetil har i likhet med sine eldre søsken, et godt forhold til foreldrene. Det er han som bor nærmest, og derfor er det naturlig at han stikker innom både titt og ofte:

- Jeg vil gjerne hjelpe til, men ønsker ikke å trenge meg på. Hvis ikke moren vår orker besøk, synes jeg hun har rett til å si nei. Noen ganger er det sikkert deilig bare å slappe av.

Kjetil forteller at de tre søsknene er flinke til å samarbeide. De vet i dag at det kanskje er lurt at ikke alle ringer eller kommer på samme dag. Det kan fort bli slitsomt for moren.

- Den første tiden var vi nok litt intense. Alle ringte og var bekymret. Etter hvert har vi blitt flinkere til å kommunisere.

Han sier videre at det er viktig å lære seg å lytte til den syke, selv om det ikke alltid er like lett å vite hva man skal gjøre eller ikke gjøre.

- Som pårørende har du konstant dårlig samvittighet for at du ikke gjør nok, men egentlig er mine behov underordnet. I vårt tilfelle har jeg likevel stor tro på at moren vår vet hva hun ønsker av oss og at hun klarer å gi uttrykk for dette, sier Kjetil Bakken.

Tekst: Randi Johnsen

 

Id-kode: 6598/01.2011