Behandlingstyper

Det finnes flere typer kreftbehandling. I dag benyttes først og fremst kirurgi, strålebehandling og medikamentell kreftbehandling.

 

Kirurgi

Kirurgisk behandling er fortsatt den viktigste behandlingen ved kreftsykdom.

 

Strålebehandling

Strålebehandling ved kreft har vært benyttet i over 110 år. Stråling ødelegger celler som er i deling eller har et høyt stoffskifte. Ved enkelte krefttyper er strålebehandling helbredende.

 

Medikamentell kreftbehandling

Cellegift (såkalt cytostatika) har lenge vært viktig i medikamentell kreftbehandling. Det finnes omtrent 40 ulike stoffer som benyttes ved kreftbehandling. Cellegift virker ved å hemme kreftcellers stoffskifte og blokkere celledeling. Cellegift skiller ikke på kreftceller og normale celler. Alle celler som deler seg raskt og som har et høyt stoffskifte vil bli påvirket av cellegiftbehandling.

I de siste årene har kunnskap om kreftcellers funksjon og egenskaper økt kraftig. Dette har ført til utviklingen av en rekke nye medikamenter som virker mer direkte på de feilene som finnes i en kreftcelle. Denne typen medikamentell kreftbehandling kalles målrettet behandling. Effekten av målrettet behandling er lovende og det er færre bivirkninger enn ved tradisjonell cellegift.

 

Palliativ behandling

Palliativ behandling eller lindrende behandling er viktig ved kreftsykdom. Både kirurgi, strålebehandling og medikamentell kreftbehandling kan brukes som lindrende behandling. Mange forbinder kreft og kreftbehandling med smerter. I dag finnes det gode behandlingsopplegg for de aller fleste typer smerter. Det finnes også god behandling for andre plager som er assosiert med kreft og kreftbehandling som kvalme, oppkast, vekttap og forstoppelse.

 

Adjuvant behandling

Adjuvant behandling eller tilleggsbehandling vil si å benytte flere behandlingsformer for å oppnå bedre resultat. Etter operasjon kan pasienten få cellegift for å fjerne eventuelle gjenværende kreftceller.

 

Målrettet behandling

Alle celler i kroppen kommuniserer med hverandre. En viktig type kommunikasjon er at celler sender ut signalstoffer som påvirker celler andre steder i kroppen. De mest kjente signalstoffene er hormoner. Hormoner utskilles fra spesielle kjertler, fraktes rundt ved hjelp av blodet og påvirker celler rundt omkring i kroppen. Adrenalin er et slikt hormon som utskilles fra binyrene. Adrenalin virker på mange celler i kroppen. En av funksjonene til adrenalin er å påvirke stoffskiftet i cellene. I tillegg virker adrenalin på hjertemuskelcellene. Adrenalin får hjertet til å slå hurtigere og kraftigere. Andre signalstoffer virker på naboceller. Noen signalstoffer virker til og med på seg selv, det vil si at cellen som utskilte signalstoffet selv blir påvirket av det.

Signalstoff som virker på en celle har effekt ved å binde seg til bestemte mottakermolekyler som finnes i cellenes overflatemembran. Mottakermolekyler kalles reseptorer. Et signalstoff som binder seg til en reseptor fører til en effekt i cellen.

 

 

Kreftceller påvirkes også av signalstoffer. Den viktigste gruppen signalstoffer som påvirker kreftceller kalles vekstfaktorer. Vekstfaktorer virker på kreftcellene via en gruppe reseptorer som kalles tyrosin-kinase. Binding mellom signalstoffene og reseptorene fører til en effekt inne i cellen.

Effekten inne i cellen består i at proteiner kommuniserer beskjeden om at et signalstoff har bundet seg til reseptoren via biokjemiske reksjonsveier til ulike områder av cellen. Dette setter i gang produksjon av ulike proteiner i cellekjernen som i sin tur fører til økt stoffskifte, cellevekst, celledeling og nydanning av blodårer.

mTOR er et eksempel på et protein i en biokjemisk reaksjonsvei som påvirker cellen til nydanning av proteiner. Når mTOR stimuleres øker nydanningen av proteiner, og ved lav stimulering reduseres nydanningen. mTORs aktivitet økes også hvis cellen har stor tilgang på næringsstoffer. Er det lite næringsstoffer tilgjengelig hemmer dette mTOR.

Ved flere kreftformer blir de biokjemiske reaksjonsveiene som mTOR er en del av overaktive eller hyperaktive. Årsaken til denne hyperaktiviteten kan være skader på proteinene langs den biokjemiske reaksjonsveien som gjør at de har endrede egenskaper og form. Resultatet er at slike skader i en kreftcelle fører til de egenskaper en ofte ser ved kreftsykdom: hurtig vekst, høyt stoffskifte og utvikling av nye blodårer.

 

Oppdatert 4 Oktober, 2010

Tilbake til toppen